"Nissene på lasset"

Men først litt jantelov siden vi alle er så glade i den.

- Siden all musikk jeg prøver å lage bare blir noe rør, som bare jeg hører på, så er jeg ingen ordentlig musiker.

- Jeg er heller ingen ordentlig artist. Selv om jeg bare er nødt å fortelle og lage ablegøyer, om det jeg har på hjertet, når jeg ser folk, så er det mange apekatter jeg kjenner som er likedan.

- Og jeg er vel heller ingen ordentlig arkitekt, siden jeg ikke har jobb, eller karriere - eller ikke vil ha jobb eller en karriere hvis jeg må svelge for mange kameler og godta sånn ting er - heller - for den saks skyld.

Men jeg har et kall - noe mer enn en ambisjon - og den kommer jeg ikke utenom - den har valgt meg - ikke jeg den.

Og denne reisen hit ned i østen ble akkurat som jeg mistenkte - like kjedelig som hjemme, på denne tiden av året - altså ikke en ordentlig reise - det heller.

Nesten ingen sommerfugl.

Nesten ingen fugl.

- Og dem som ser på fugl her i Thailand, dem kjører også bil -

Personbilen. Det er ihvertfall ordentlig nok. For dem. Trolig det viktigste hjelpemiddelet de har, her også. Utenom scootere da. (Wooops!..)

Og jeg har fremdeles ikke tenkt å bøye av i min holdning.

Dette er omtrent like ille som når Dylan synger "stucked inside a mobile with that memphis blues again..." 

- Rett å slett til å bli ordentlig sprø av.

Får ikke gjort noen verdens ting. 

I hvertfall ikke "ordentlige" ting.

Det ser ikke sånn ut på sosiale medier. Folk reiser rundt å gjør masse ting hver dag. Selfier og severdigheter. Og masse fint og ORDENTLIG de holder på med. Drinker i alle farger og så videre, og så videre.

Men jeg har fremdeles mr. Red og Mr. Ice i kjøleskapet.

Nontouchable. Jomfruelige.

Og jeg er ikke interessert i severdigheter.

Jeg er ordentlig interessert i møll!

Der sa jeg det - M-ordet. Ren diskriminering.

Ikke lovlig, men jeg gjør - i kjent arkitektstil - unntak fra mine egne komponerte sett med regler, akkurat sånn det passer prosjektet best.

Og det er ikke alltid gøy.

Ikke derfor man holder fast og gir litt slipp alt ettersom. 

Det er fordi det er det RIKTIGE å gjøre.

Moral.

ORDENTLIG MORAL.

Ikke en dobbel av dette, selv om mr. Red og mr. Ice gjerne VIL det.

Viktig at noen slår et slag.

Selv om vedkommende står i fare for å bli slått rett ned.

Sånn er det med avstand, bare å yppe seg den som vil.

Og fuglene - de liker det.

Tror jeg.

Sommerfuglene mine på Lista i år gjorde jaffal det.

Har aldri hatt en bedre sesong noensinne og har planlagt fortsettelsen.

Neste år i hjembyen min - Kristiansand.

Jeg savner mange av dere mine gamle venner og familie, selv om dere kanskje har glemt meg, noe som ikke er rart siden jeg har vært borte ei stund og ikke er flink med folk å sånn. 

Dessuten skriker mine gitarer og sanger at de vil spille i band med noen og ut til flere enn bare meg.

Også jeg vil ha BÅD igjen, en sånn jeg kan snakke med, ikke ulik de jeg hadde før.

Jeg klarer ikke nå 

og har aldri klart før 

å koble meg på verden

Verden er en blindsone

Jeg ser den ikke 

bare vet at den er der

Et eller annet sted 

ser jeg den 

ikke komme når jeg manøvrerer

Hvis jeg glemmer meg bort

 

og får et spontant innfall 

så treffer den meg

 

vipper meg av pinnen

Om og om igjen 

den samme historien for hver liten gutt

Edru som full.

den samme verden

 

ikke sånn jeg ville ha den

men den er ekte i grunn

selv når den lyver

Om 2 dager, litt før bookingen på dette hotellrommet løper ut, så reiser jeg videre til en innsjø som heter Mabprachan Lake. Det er i et spennende område som kalles for "The darkside of Pattaya" - ikke fordi det er enda verre enn det som Pattaya er beryktet for, men fordi det manglet gatelys der, og området ble helt mørkt om natten.

Og hva kan vel være bedre for en nattsvermer?

Når det bare er meg som har lys på i fella?

Da blirre sommerfugl på far.

Derfor.

- Og at jeg fremdeles er helvetes bra FAN av The Who og Leeds.

Hadde skrevet en hau med ting her nå som jeg sensurerte for sarte lesere, men lot dette stå igjen.

Alltid masse Rock'n'roll

                    ☺