“er ingen vits i å skrive noe som helst..” - Charles Bukowski Og jeg er enig etter ei runde med skepsis, også mot han. Nå litt om status og rang. Hvis ikke det bare er sånn at det er noe som bare må ut koste hva det koste vil Så gi faen i å skriv Ikke gi Ta Det du vil ta Jeg tok en ferie ikke til thailand men fra det livet jeg levde hjemme Tok med meg alt for mye verktøy og baggasje som var viktig hjemme når jeg lukter på friheten jeg har funnet her så trengs ingen telelinser ei heller ingen teleskop fra swarovski eller canon men kun en gitar som jeg ikke tok med Kvinner de er det samme hvor enn du drar kloke menn forteller og gir råd til dumme og fattige folk som meg selv er nå ikke særlig imponert over disse råd om ditt og datt det er mye som ikke stemmer også her jeg er den jeg er kritiserende og vantro i dag feirer de her nede det er vist årets vakreste eventyr jeg sitter i min bungalow å spiller stones på pc å lar de fal
Innlegg
"Nissene på lasset" Men først litt jantelov siden vi alle er så glade i den. - Siden all musikk jeg prøver å lage bare blir noe rør, som bare jeg hører på, så er jeg ingen ordentlig musiker. - Jeg er heller ingen ordentlig artist. Selv om jeg bare er nødt å fortelle og lage ablegøyer, om det jeg har på hjertet, når jeg ser folk, så er det mange apekatter jeg kjenner som er likedan. - Og jeg er vel heller ingen ordentlig arkitekt, siden jeg ikke har jobb, eller karriere - eller ikke vil ha jobb eller en karriere hvis jeg må svelge for mange kameler og godta sånn ting er - heller - for den saks skyld. Men jeg har et kall - noe mer enn en ambisjon - og den kommer jeg ikke utenom - den har valgt meg - ikke jeg den. Og denne reisen hit ned i østen ble akkurat som jeg mistenkte - like kjedelig som hjemme, på denne tiden av året - altså ikke en ordentlig reise - det heller. Nesten ingen sommerfugl. Nesten ingen fugl. - Og dem som ser på fugl her i Thailand, dem kjører også bil - Per
“Either on the strip or on the edge of town...” Varme og luftfuktighet, trengsel, regntid og nedbør, manko på vind og frisk luft, støy, støv, for lite dagslys, gammelt og tregt utstyr som svikter eller ikke virker raskt nok for mine bevingede og lynkjappe venner, vanskelig å tilpasse døgnrytme/stå opp når det endelig er litt kjøligere om morgenen, forkjølelse, vanvittig kløe av svett eksem og utallige insektstikk, husbråk om natten osv. osv. På toppen av alt er man edru fremdeles. Har 30+ grader i skyggen hver dag og i kjøleskapet er det 2 arter smirnoff hhv. rød og ice. Problemene blir ikke alltid mindre, selv om tilgjengeligheten blir mindre. Eller større. Eller både større og mindre evt. Jeg kunne fikset brennevin samme hvor og når, om jeg så hadde bodd på nordpolen, så ingen fare. De blir de værende i kjøleren. Ihvertfall i dag. Da vet jeg hvor jeg har problemene mine. Christoffer Walken spilte russisk roulette rett borti i gata her i "Hjortejegeren" - så
rooftop view the pantip hotel versus bangkok city & the lizzard who live there I dag er det fredag, 14.10 og den 17. dagen på reisen og jeg har booket tre netter på et hotell i Samut Prakan, fylket sør for Bangkok, men som i realiteten er en del av stor-området til byen. Drar til fuglekikker hotspot Sri Nakhon Khuean Khan – Samut Prakan, også kalt den grønne lungen midt i byen - eller jungelen midt i byen - som det mest ser ut somfor mitt vedkommende. Har med kikkert og teleskop, kamera og brenn ny mothtrap: LepiLed m trakt og nettingpose. Håper å se noen slangearter også. Det kryr av dem der. Har lastet ned taxi app og er ferdig pakket og ready to go. Har vært syk hele uka og holdt meg på hotellrommet og nå skal det bli deilig å endelig ut i felt igjen. God helg til alle som vil ha! ☺
Please paste the main text into google translate or simular for translating. ☺ Forord til blog/internettbok: “Just another damn blogger” Jeg har lenge lett etter en mulighet å kommunisere det jeg lager, har stadig hodet fullt av nye sanger og idéer som jobber og utvikler seg, som ingen hører fra en verden som bare jeg ser. Har hatt det sånn nesten hele mitt liv og nå er det er på tide å fortelle noe fra den. Jeg har et ønske om at menneskene rundt meg skal få ta del i dette jeg går å bærer på, og trenger et publikum. Man kunne tro det var lettere nå en tidligere da jeg spilte i band, før facebook og instagrams tid, men det er det ikke. Og jeg må snakke om fuglene. De har gitt mening i livet og til tider vært nesten viktigere enn alt annet. De har hjulpet meg gjennom utrolige vanskeligheter. De har aldri sviktet. De finnes overalt og er lette å se, eller høre